Jeg tror jeg stresser litt for heftig. Her har jeg fem dager å gjøre meg ferdig på, men jeg hyperventilerer allerede….. Kanskje det er tanken på alt "småstæsjet" som flyter rundt her, som jeg bare har sånn passe kontroll over, som gjør meg stressa:
Telys-holderne mine er per definisjon det siste som går; dem er jeg avhengig av. Øverste skrivebordsskuff er halvfull av ymse diverse, deriblant lader og bildeoverføringsledning til kamera og mobil. Kjøkkenutstyret har jeg, i min gavmildhet, adoptert bort til husets nyeste russer (hun med vestlandslefsene), og de bøkene jeg ikke skal ha med meg hjem, er det trolig for sent å få solgt (eller for tidlig, siden ingen kjenner neste års pensum), så de blir satt i en pose utefor det skuret jeg ikke finner døren til, i morgen tidlig. I tillegg har du alt som flyter på skrivebordet: Kontaktlinser, bilder, nesedråper, en brukt teaterbillett, et belte, plaster….. blæh….
For jeg må pokker meg på skolen i morgen også! Klassebilde, dere! Noen som husker den litt klamme følelsen av å stå klemt mellom de to største gutta i klassen og føle seg bitteliten, mens man forsøker å stråle, i en "finstas" som man absolutt ikke føler seg hjemme i?
Nå vil imidlertid skjebnen det slik at jeg har sendt hjem alt som minner om finstas, og kommer til å stille i jeans og den fineste toppen jeg har – av de to som kan vaskes for hånd. Når en runde i vaskemaskin koster 10 kroner, vasker du ikke plagg enkeltvis – sånn er det bare!
Og så er det avslutningspizza på torsdag, da. Det må jeg jo være med på. Og så har jeg lovet Spira en siste kaffe før jeg forlater åstedet. På et eller annet punkt innimellom her, skal jeg også vake hybelen, og finne ut om det er plass til dynen min i IKEA-posen som dessuten skal romme alt jeg ikke får plass til i kofferten, inklusive tre pynteputer.
Og bare for sikkerhets skyld, burde jeg ha sendt søknadsskjema til universitetet for de emnene jeg vil ta til våren (for jeg kunne ikke bytte dem med den gamle BA-oppgaven min….), men det må vente til jeg kommer hjem, og får plukket frem vitnemålene mine. Og så hadde je tenkt å begynne på prosjektskissen for semesteroppgaven, for nå tror jeg jeg har en plan, men det orker jeg ikke.
Legge meg tidlig i dag, jah……..
Men plutselig kom en oppmuntring dalende fra himmelen: En telefon med beskjed om at jeg har to måneders avisabonnement tilgode på Lillehammer, der jeg studerte for halvannet år siden. Det virker ikke så spenstig, helt til jeg får vite at jeg kan omsette det i kligende mynt! Så plutselig snart e dag, skal det dale 600 blanke kroner inn på min slunkne konto, og jeg får plutselig råd til å kjøpe julegaver i år også. Hurra!
