Det var digg med ferie. Langt borte fra alt og alle, i verdens fineste by, lenge lenge. Men så kom da hverdagen til slutt: Kjøkkenet og badet er revet etter lekkasjen, og vi leker oss med å finne ny innredning på IKEA.
Men nå er jeg gretten: Det er jo også slik at jeg gjorde en reportasje for IN-magasinet før påske, som helst skulle vært levert den dagen vi kom hjem. Jeg rakk ikke engang å skrive den ferdig før vi dro, så den var dømt til å bli forsinket. Men siden jeg satte meg ned med den dagen etter at vi kom hjem, hadde jeg håpet at det ikke skulle bli så drøy en forsinkelse likevel.
Da hadde jeg imidlertid ikke regnet med at reportasjepersonen skulle ha den i en uke til gjennomlesing! Nå har jeg måttet true med å sette originalmanuset mitt på trykk hvis jeg ikke får tilbakemelding i løpet av dagen.
PS: Og de gjorde visst klokt i å ta meg på alvor. For hva fikk jeg tilbake, annet enn en splitter ny artikkel, som hadde lite annet til felles med originalen enn at den hadde min signatur! Selvfølgelig hadde intervjuobjektet puttet inn så masse forherligende “fakta” om plastisk kirurgi at det ikke var mulig å få en hyggelig leseropplevelse. Vel er det et reklamemagasin jeg frilanser for,men jeg kan ikke gå på akkord med alt jeg står for, og stille meg helt ukritisk til plastisk kirurgi for dét! Jeg har ikke sakte og gradvis lært meg å leve med – og være stolt av - det jeg har av arr på kroppen, for å reklamere for at andre skal få sine fjernet! Jeg kunne ha lyst til å gjøre ham oppmerksom på det som (av andre) har vært oppfattet som mine fysiske skavanker, og spørre hva han hadde villet gjøre med dem, forutsatt deres – og min – historie!
Grrrrrrrrrrr!!!
Jammen godt jeg har masse skolearbeid å henge fingrene i, ellers hadde jeg blitt gæær’n………..
)